Samfunn

Hvorfor bryr du deg (ikke)?

Norge, mitt lille land. Vi heiser mer enn gjerne flagget når vinden blåser i vår favør – oljepenger, idrett og velferd. Men når det gjelder å statuere et godt eksempel på nestekjærlighet, medmenneskelighet og solidaritet til krisetiders trengende – da har vi en vei å gå.

 

Vi er for godt vant 

Nå er det nok elendighet. Jammen godt at vi bare kan  slå av TVen, lukke nettleseren på mobilen og kaste avisa da. Så slipper vi å føle, da slipper vi å ta innover oss alt det som ikke passer komfortsona vår. Ute av synet, ute av sinn. Vi stenger ute det som rokker med oss. Det vi er så hjertens heldige at vi ikke lever oppi selv. Det vi ikke vil ta stilling til. Fordi vi kan. For, det er jo ikke vårt problem. Eller er det virkelig så enkelt?

Hvor er alle helter?

Vi er blant verdens rikeste land. Likevel feiger vi ut når det gjelder som mest. Hvorfor venter vi på katastrofer eller initiativ fra andre land? Hvorfor kan ikke vi være foregangslandet, sette standarden og la andre land se til oss?

Må det en katastrofe til for at regjeringen skal reagere og agere? 50 flyktninger?! Dette er skammelig, en hån. #50erikkenok!  Ville det ikke da vært innafor å gi flere mennesker en ny sjanse, et liv der ikke frykt, traumer og redsel var deres daglige brød? Det holder ikke å renske samvittigheten ei gang i året med TV-aksjonen. Det er hverdagene det er flest av. Hva må til for at vi skal bry oss?

En ny landeplage

– The biggest disease today is not leprosy or tuberculosis, but rather the feeling of being unwanted, sa Mor Teresa. Anvender vi det i vår tid kan vi si at det ikke er Corona som er vår tids største landeplage. Den virkelige lidelsen er følelsen av å ikke være ønsket, å ikke få høre til, å ikke ha verdi.

Hva om det var du som satt stuck i Moria, forvist av alle, uønsket, utrygg, alene og forfrossen. Utsultet på både kjærlighet og mat. Hva da? Vi kan ikke tillate oss at dette skjer i 2020. Vi er da mennesker alle som én. At vi bor i Norge er ikke vår egen skyld. Tror du mennesker flykter fordi de vil? De har jo ikke noe valg. Å si at vi skal hjelpe mennesker der de er er ikke godt nok, når «der de er» ikke er levelig. Det er å fraskrive seg ansvar. 

Hvem tar ansvar?

Norge, mitt lille land. Verden er urettferdig, men med vår posisjon kan vi vel gjøre den litt bedre for flere? Vi har da både ressurser og plass til langt flere enn 50 mennesker. For hvis ikke Norge kan, hvem kan da?

Det handler om å ta ansvar i en verden preget av kriser – deriblant klima, corona, hungersnød og forfølgelse. Når vår komfortsone rokkes ved så glemmer vi det viktigste –  å være et medmenneske. I en verden preget av disse krisene så er det ikke fravær av ei vaksine som er det store ondet. Det er fravær av nestekjærligheten – for HVOR er den?

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.